Vi nærmer oss påske, og vi skal igjen gjøre et forsøk på å leve oss inn i fortellingen vi vet hvordan ender. Litt sånn som Bukkene bruse som skulle til Sæter for å gjøre seg fete. De første gangene jeg hørte fortellingen var det ulidelig spennende hvordan det ville gå med bukkene. Dramatikken var ikke like intens etter å ha hørt den for tiende gang. Alle tre kom over og ble feite, mens trollet seilte mørbanka nedover stryket. Hver gang. 

Sånn kan det altså være å nærme seg den store påskefortellingen. Fortellingen er lik i år som i fjor, og året før det. "Det er fullbrakt" på langfredag, og "Fred være med dere" påskemorgenen. Men hva om vi har i tankene at påskedramaet fort kunne endt annerledes.

Det kunne, men gjorde det ikke.

Han befinner seg i Getsemane hage og ber. Så kommer en horde med soldater som skal arrestere Jesus. Nå kan Jesus klaske til og vise sin makt. Vennene hans er klare. Hva gjør Jesus? Han motsatter seg kampen vennene prøver seg på. Ikke nok med det. Han helbreder til og med soldaten som blir et øre fattigere når Peter et lite øyeblikk påtar seg rollen som Jesu livvakt. «Det er ikke sånn vi kjemper, Peter. «Legg fra deg sverdet.»

Han kjemper altså ikke imot. Han kunne gjort det, selvsagt. Han kunne, men gjorde det ikke.

Matteus, en av fortellerne av pasjonshistorien, var rimelig sikker på at han kunne gjort mostand. Ikke bare det, han kunne ha gruset de som arresterte ham. «Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?»,sier han til Peter

Han kunne, men gjorde det ikke.

Han kunne gjort det da han hang på korset, men gjorde det ikke der heller. I tillegg til all den fysiske smerte han bærer, er det ubehagelig å lese om den psykososiale lidelsen han utsettes for. Folk freser til den gode rabbineren fra Nasaret. Jeg blir jeg uvel. Det får meg til å ønske at han faktisk gjør det de roper: «Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!» Alle ville tro deg hvis du gjør det. Kom igjen, vis verden hvem du er. Vis at Gud er på din side, at han bryr seg om deg!

Jeg tenker dette er timingen for å gjøre noe. Når fienden tror du er nede for telling, når de minst er forberedt, da slår du til. Få med deg folkemengden og skap et kjempeopprør mot romermakten og et korrupt religiøst lederskap.

Han bør gjøre det nå, tenker jeg.

Han kunne, men han gjorde det ikke.

Jeg vet at han ikke kommer til å gjøre noe. Det har Matteus allerede avslørt i fortellingen. Han likte å presentere Jesus som konge. Han er Kongen som blir født og som vismenn fra øst kommer for å tilbe. Han er Kongen som kunne gjort det. Men helt fra begynnelsen forteller Matteus at denne Kongen, han kommer ikke til å gjøre det. Jeg tenker i det hele tatt at evangeliet etter Matteus kunne fått tittelen: Han kunne gjort det, men gjorde det ikke.  

«Hvor er Kongen som er blitt født», spør vismennene en annen konge – kong Herodes. Og han var en sånn type konge som åpner seg mørke skyer når han hører om andre konger. Det er da vi første gang møter soldater som er ute etter Kongen. De invaderer Betlehem og skaper Rama-skrik. Men hvor er Kongen? Kongen er flyktning på vei til Egypt.

Maria, Josef og Kongen er flyktninger. Når de hører at Herodes er død drar de tilbake til Israel. På vei hjem til Betlehem hører de at Herodes Arkelaus styrer i Judea, etter hans far. Den hellige familien flykter enda en gang, til en liten fjerntliggende bygd utenfor radaren til Herodes Arkelaus, til Nasaret. Der vokser Kongen opp.

Når han starter sin tjeneste vandrer han omkring i Galiea og tar en tur i retning av Jordan. Der står, Johannes i en stri jordan-elv og i en like stri åndelig vekkelse . Han døper en skare av mennesker som håper på Messias. Også Jesus blir døpt. Når han senere hører at Johannes blir arrestert, drar han tilbake til Nasaret, samler sine saker og flytter Kapernaum. Kongen er fortsatt på flukt.

Han hører om plottet som Herioderanerne og fariseerne planlegger mot ham. De ønsker rett og slett å kvitte seg med ham. Han hører om det, og smyger seg unna.

Senere hører han at Johannes er blitt halshogd som en del av et festinnslag hos Herodes. Da forteller Matteus at Jesus tar en båt, drar for å være alene på et fjernt sted. Og når det kommer en delegasjon av etterforskere fra hovedstaden, Jerusalem for å undersøke nærmere hva Jesus forkynner, stikker han til Libanon.

Han kunne forsvart seg, han kunne gjort motstand, men gjorde det ikke.

Når skal Kongen sette ned foten og si: Nok er nok!? Jeg trives ikke med at han hele tiden trekker seg unna.

Når han endelig vender nesa mot Jerusalem er han ute blant folk på dagtid. Alle de som stimler seg om ham lager en slags trygg buffersone mellom ham og motstandskreftene. Når kvelden melder sin ankomst og natten senker seg er han med noen få i Betania eller i hagen Getsemane. Der er han trygg. Der får han være i fred. Freden varer helt til en av hans venner går til myndighetene: «Jeg vet hvor han befinner seg. I en hage rett utenfor by´n – Getsemane». Da kommer de, denne horden av bevæpnete soldater med Judas i spissen. Nå er tiden inne for å gjøre motstand. Endelig vise alle Herodeser, Pilatuser og Kaifaser, og alle andre maktgrådige liksomkonger hvem som er sjef.

Han kunne gjort det, men gjorde det ikke.

Jeg forstår ikke, for jeg vil at Kongen skal kjempe imot. Jeg vil han skal ligne meg. Men det er også det vår sjels motstander, Satan også han vil han skal gjøre. «Kjemp i mot, gjør disse steinene om til brød, kast deg utfor klippen og se om Gud virkelig beskytter deg. Nei, ikke dra til Jerusalem, ikke overgi deg. Kjemp imot!»

Han ligner ikke meg.

Han ligner Gud.

For Gud sa: «Om du spiser av dette treet så skal du dø».  De spiste og Gud sa: «Du må forlate hagen». Før de forlot sa Gud: «Vent, dere er nakne». Og Gud sydde klær til dem.

Gud sier til Jona: «Stikk opp til den ugudelig byen, Ninive og si til dem at om førti dager så kommer byen til å kollapse. Nå er jeg lei!» Førti dager går og ingenting skjer. Ingenting.

Han kunne gjort det, men gjorde det ikke.

Som da Jesus kom til en by i Samaria. Alle lukket sine vinduer og sine dører. Han fikk samme velkomst som hans nedkomst i Betlehem første julenatt. Ingen plass å få, ingen seng å ligge på. «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?», spør disiplene. Jesus sa: «la oss dra til en annen by».

Han kunne gjort det, men gjorde det ikke.

Når skal du sette ned foten? Og vise at du er allmektig. Jeg går derfor til Johannes og søker hjelp hos ham i en åpenbaring han fikk da han var fange på øya Patmos. Han fikk se inn i himmelen, fikk se hva fremtiden skulle bringe. Han fikk se makten, fikk se tronen og engler som sang. :

Hellig, hellig, hellig, er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer.

De synger alle trosbekjennelsers mor. Gud, den allmektige. Så får Johannes se mer av Guds mektige trone. Der, blant kjeruber og den mektige lovsangen, ser han et blødende lam. Et blødende lam. Det er også Gud – den allmektige.

Hva slags makt snakker vi om? Et blødende lam? I boka, Feil fortelling fortalt, foreslår Truls Åkerlund at dette er kjærlighetsmakt. Ikke maktkjærlighet, men kjærlighetsmakt.

Det fortelles om en general i den amerikanske hæren som deltok på presidentens bønnefrokst. Der deltok også en predikant. Predikanten spurte hva det var general ønsket å få forbønn for.  Han forventet å høre ønsker om kraft til å vinne seier i kampene de stod i, beskyttelse mot fienden og mer makt enn motstanderne. Generalen svarte: «Ikke be om mer makt. Vi har nok makt til å ødelegge store deler av jorden på få dager. Be om mot og evne til å stå imot å bruke makten.» At vi står imot.

Er ikke det en av  tegnene på et sivilisert samfunn, at det evner å motstå bruk av makt? Gjelder ikke det også personer? Når et voksent menneske rister, slår og utøver makt overfor et barn, tenker vi: Hallo, hva er det du gjør. Du er større, sterke. Ja, du har makt og du kan. Du kan, men ikke gjør det.

Det samme om mennesker i maktstillinger. Prester og pastorer, lærere og leger, politikere og politi. Vi har makt og posisjon, og vi kan bruke den for å erverve egennytte  på andres bekostning. Vi kan det, men vi skal ikke gjøre det.

Han kunne gjort, men gjorde det ikke.

Så hva gjorde han da?

De første kristne sa det på denne måten:

Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres.  5 La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus 

 6 Han var i Guds skikkelse

         og så det ikke som et rov

            å være Gud lik,

    7 men ga avkall på sitt eget,

         tok på seg tjenerskikkelse

            og ble mennesker lik.

         Da han sto fram som menneske,

           8 fornedret han seg selv

            og ble lydig til døden, ja, døden på korset.

             9 Derfor har også Gud

         opphøyd ham til det høyeste

            og gitt ham navnet over alle navn.

   10 I Jesu navn skal derfor

         hvert kne bøye seg,

           i himmelen, på jorden og under jorden        

   11 og hver tunge skal bekjenne

         at Jesus Kristus er Herre,

            til Gud Faders ære!

Til slutt lar vi Kongen selv svare:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Vi vet hvordan det ender.

Det er fullbrakt. 

Fred være med dere.