Av David Hetlelid, august 2023

«Hvor gammel er denne elven», spurte en av våre døtre om elven som rant ved siden av den gamle fjellgården Åsen, høyt opp på en bratt fjellskråning i Ryfylket. Der bodde en gang min kones oldefar. Da våre døtre var små tok vi turen dit hver sommer, og det å bade i elvens mange kulper var et av høydepunktene.  «Jeg er ikke sikker. Den har sikkert vært i tusenvis av år», svarte jeg. «Ja men, den er også helt ny. For det renner nytt vann i elven hele tiden», filosoferte den velse jenta mens hun satt i kulpen.  Året etter var vi der igjen. Samme gård, samme elv, samme kulp. Vi stiger ned i elven og samme datter sier: «Elven er gammel, og den er ny».

Jesus er i går, i dag og til evig den samme, skrev forfatteren av brevet til Hebreerne. Og med det utfordrer han norsk grammatikk og bidrar til at vår logikk slår knuter. Man var i går, man er i dag, og man blir i morgen, er mer vanlig å si og tenke. Troen på Jesus gjør at vi står i relasjon til en som fra eldgamle dager er den samme. Uforanderlig. På samme tid alltid ny. Ikke veldig ulikt elven på Åsen. Disse perspektivene – det tidløse og det friske – blir noe av tonen og perspektivet på gudstjenestene denne høsten. Vi ber om dager der vi igjen møter Ham som er den samme - og på samme tid alltid ny.