David Hetlelid, pastor

Guds forsamling – Guds folk.

Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle. (Ef 1,22-23.)

Det er først når vi blir kjent med kirkens identitet, og kan svare på hvem vi er, at vi kan finne ut av hvordan vi bedre kan gi uttrykk for kirkens vesen. Som Guds medarbeidere vil vi bruke all vår klokskap, kraft og kreativitet til å gjøre våre menigheter/kirker bedre, og vi skal gjøre det ut ifra forståelsen om hvem vi er. Hvis ikke står vi i fare for at vi i vår iver avviker fra det som er kirkens vesen.

 Det norske ordet kirke er utledet fra det greske ordet kuriakon som betyr «høre til Herren». Man finner ordet gjengitt to ganger i Det nye testamentet. Begge gangene beskrives det som hører Herren til: Herrens måltid 1.Kor. 11,20 og Herrens dag Åp 1,10. Ordet brukes altså ikke til å beskrive kirken som Guds forsamling – eller Guds folk, men noe som altså som hører Herren til.

Det greske ordet som beskriver kirke som Guds forsamlingen er ordet ekklesia (Matt. 16,18; 18,17, Ap.gj. 2,47; 9,47; 13,1;14,23; Rom 16,4-5; 1 Kor 12,28). Ordet betyr en samling av mennesker. Opprinnelsen av det greske ordet betyr de som er kalt ut, i betydning av en gruppe mennesker som er satt til side for å betjene byen. I vår sammenheng kan det f.eks være et byråd. Eller en generalforsamling. I noen språk kommer det tydeligere fram enn på norsk hva kirke er og hva ordet betyr, og at ordets mening har sin opprinnelse fra ekklesia. Bl.a. i det franske og spanske ordene église” og “iglesia»

Når Jesus bruker ekklesia om menigheten så er det i hovedsak fra to kilder han henter perspektivene fra.

1)    Jødenes bruk av ordet fra GT når det er referert til Israels forsamling.

2)    Den greske betydningen av ordet som beskriver en samling av mennesker. ^[3]

 Med det kan vi understreke at kirke eller menighet alltid er mennesker. Det er altså ingen bygninger, steder eller et arrangement, men et fellesskap som er Guds.

Når Jesus sier han vil bygge sin kirke, så legges ikke vekten på at han vil bygge kirke. Vekten legges på at han vil bygge SIN kirke. Det er det som gjør kirken spesiell. Forsamlingen av mennesker Gud har kalt ut til å være hans folk er Guds verk. Dette understrekes i Den nye testamentet der kirken beskrives som Guds bolig, Jesu kropp, Guds familie, Åndens tempel, Guds folk osv. Det unike med kirken er ikke at det er en kirke, dvs en ansamling av mennesker med samme tro, men at den tilhører Jesus, og det er han som konstituerer den.  Vi kan derfor hvile i troen på at kirken er et unikt verk av Gud.

 La oss se på noen beskrivelser av hva Guds kirke er som understreker at den er Guds verk.

 KIRKEN  - ÅPENBARING AV HVEM JESUS ER

Det er i etterkant av Peters bekjennelse av hvem Jesus er at Jesus sier han vil bygge sin menighet.  Jesus understreker for Peter at den innsikten ikke er noe han har kommet på av seg selv eller mottatt fra andre mennesker, men noe Gud har vist ham som en åpenbaring. I protestantisk sammenheng tolker vi derfor ordene fra Jesus dithen at det er en sammenheng mellom åpenbaringen vi mottar av Gud om hvem Jesus er og vår forståelse av kirken. Når vi snakker om kirkens vesen og identitet så er adressen Jesus Kristus. Jo, tydeligere vi ser hvem han er, desto klarere forståelse har vi av hva kirken er.  Og den åpenbaringen er det altså Gud som gir ved sin Ånd og sitt ord. 

 KIRKEN - EN NY MENNESKESLEKT

Bibelens store fortelling om mennesket er at vi er alle Adams barn, skapt til å være Guds venn og Guds bilde, men som i fallet mistet Guds herlighet. Jesus kom som en ny Adam for å opprette en ny slekt som er forsonet med Gud. Alle som tar imot Jesus innlemmes i Guds familie og formes etter Guds sønns bilde. Vi kalles til å bli som Jesus.. Denne store transformeringen frelsen gir er ikke et individuelt enmannsforetak. Guds kirke er således en motkultur til vår tids individualisme som umerkelig inntar våre tankegang og samfunn. Når vi i troen på Jesus døpes til Kristus, døpes vi i Ånden også til hans legeme, til den nye slekten, som er kirken.

 I planteverden snakker vi om biotoper. Det miljøet der ulike planter og blomster kan vokse flittig. Derfor kan vi når vi går en tur i skogen få øye en plett med vakker linnea. Alt klaffer for at den kan vokse opp nettopp der. Fuktighet, jordsmonn, skygge og lys. Slik er det også med oss mennesker, og slik er det med disippelen. Vi trenger passende sosiotop for å vokse. Kirken er disippelens sosiotop. I dette fellesskapet med andre med-lemmer på Kristi kropp får vi del i de ressurser Jesus gir til sin kirke, og som gjør at troslivet kan blomstre og vokse opp til hans sønns bilde.

Som skapt i Guds bilde er vi en refleksjon av Gud som er fellesskap - en evig kjærlig relasjon mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Det ligger i vår natur å søke fellesskap, derfor sier Gud: "Det er ikke bra for mennesket å være alene."  Vi er skapt for hverandre. Barnet er født utenfor fellesskapet av voksne og kan ikke overleve uten deres omsorg. Hele vår personlighet er formet i fellesskap og fellesskap. Menneskets dypeste identitet er kjærlighet, fordi "Gud er kjærlighet."  Fordi tro ikke er atskilt fra menneskelivet vårt, er vi også avhengige av fellesskap her. Vi tror sammen med alle de hellige gjennom alle livsfaser. På slutten av livet avhenger ikke vår frelse kraften i vår egen tro - vi hviler i troen som en gang for alle overlevert til de hellige.

KIRKEN - ÅNDENS FELLESSKAP

«Ta i mot Den Hellig Ånd», sa Jesus til forskrekkede disipler som hadde forskanset seg inne bak lukkede dører etter korsfestelsen. Så pusten han på dem. På pinsedagen puster Gud enda en gang på disiplene. Ånden utøses over disiplene, og verden er vitne til en ny fase i menneskets historie. Et Åndens fellesskap – kirken – blir manifestert og synlig for verden. Gud re-inkarneres, nå i det fellesskapet om kalles Guds kirke. Guds adresse på jord er ikke bygninger eller begrenset til et geografisk område. Gud tar bolig i mennesker som kommer til på Jesus og tar imot ham. I det ytre fremstår kirken som noe svært menneskelig, og det er den også. På samme tid er altså dette alminnelige og menneskelig fellesskapet en bolig for Gud i Ånden. At Gud har tatt bolig i kirken betones også i bildet som brukes om dette fellesskapet som Guds tempel – der Guds Ånd bor og hans herlighet åpenbares. Når menigheten kommer sammen og feirer gudstjeneste demonstreres og erfares det at denne ansamlingen av mennesker er et hellig tempel i Åndens kraft. Der er Guds nærvær til stedet gjennom fellesskapet, Ordet, brødet og vinen.

Altså, kirken er et suverent verk av Gud. Den er Guds idé og det er hans nærvær i kirken som gjør den unik. Når vi i tillegg snakker om å gjøre det vi kan for at kirken skal vokse erkjenner vi hvilefult at det er Gud som gir kirken vekst. Dette var et tema for den unge kirken i Korint. Illusjonen om at det først og fremst menneskers evner og egenskaper som gjorde at menigheten vokste, gjorde at Paulus måtte korrigere dem: Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. 1 Kor 3,5-6

Tanken om at alminnelig og feilbarlige mennesker reflekterer Guds herlighet, er den nye slekten som ligner Jesus, at vi er Guds bolig og Jesu kropp i verden kan være en umenneskelig tung byrde å bære. Ekstra tung er kan hende byrden for de som går inn i ulike lederoppgaver og skulle være ansvarlig for at de menighetsfellesskap.  

Forståelsen og erkjennelsen av at kirken er Guds initiativ og Hans verk, gjør imidlertid at vi kan være medarbeidere med hvilepuls. Det er han som bygger sin menighet og gir den de ressurser av åpenbaring og åndsnærvær. Det er Jesus som bygger sin menighet og det er han som konstituerer den. Vi er medarbeidere og forvaltere av Guds nåde, og kan etter den veiledning Skriften gir gjøre vårt beste for at Guds kirke skal vokse også i vår tid.