Av David Hetlelid
La oss åpne døra inn til rommet som heter åndelighet.
Du og jeg består utvilsomt av hud, blod, nervetråder, emosjoner og tanker. Alt dette og mer til fungerer i et salig samspill og gjør oss til mennesker. Jeg vil peke på enda en dimensjon med hva det vil si å være et menneske: Vi er også åndsvesener. Bakgrunnen for en slik tanke de erfaringer vi mennesker gjør. Vi fornemmer at det er noe «mer». Ut ifra det kristne menneskesynet tenker vi at dette «mer» er gitt av Gud. Ur-fortellingen om hvordan Gud skapte og formet menneske i sitt bilde beskriver på en figurlig måte at Gud pustet sin livspust i oss mennesker.
I likhet med at vi tar vare på våre tenner, kjernemusklatur, vårt intellekt og hårsveis, oppmuntrer vi hverandre til også å være bevisst på vår åndelighet. For oss som lever i et hjørne av verden hvis livsanskuelse er veldig materiell, så kan dette åndelige fremstå som noe fjernt. Hva er egentlig dette åndelige?
Jeg synes selv det er vanskelig å beskrive det med få ord. Jeg forsøker likevel: Åndelighet er erfaringen og fornemmelsen av at det må være noe mer enn det sanselige og fysiske, og som samtidig alltid er erfares gjennom våre sanser og fysikk. Med fysikk mener jeg alt det vår biologi representerer. Altså, åndelighet er ikke en virkelighet utenfor eller på siden av den fysiske verden, men en del av den.
Å være en etterfølger av Jesus gir oss all grunn til å tenke over vårt åndelig liv. Hvordan står det til med det? Blir det stimulert? Eller er det underernært for tiden? Hvordan skal jeg i praksis være åndelig bevisst.
Jeg vil her peke på noen perspektiver du kan ta med deg i din åndelighet.
For det første så kan Jesus også i dette være et forbilde. Jeg tenker på den praksisen han hadde med å tre til side for å pleie sitt åndelig liv (les: sitt forhold til Gud). Vi vet lite om hva han gjorde eller hvordan han gjordet det. Det står ganske enkelt og rett fram flere stedet i evangeliene at han gikk av siden for «å be». Altså, han gjordet noe helt bevisst og konkret for å ivareta sitt åndelige liv.
Det andre perspektivet jeg løfte fram er det fenomenet med at vi ikke vet så mye om hva Jesus ba og hvordan han gjordet det. Jeg har flere ganger ønsket meg mer tilgang til Jesu åndelighet, slik at jeg kunne hermet etter det. Nå tenker jeg det ligger en visdom i begrenset innsyn. Nå tenker jeg at åndeligheten vår fungerer best når den er i samspill med vår personlighet. Og er det noe vi vet, så er det at vi er ulike som personer. Kan det da være at vi alle har våre egne måter å koble oss til det guddommelige på? Jeg tror det.
En slik tanke har den kristne forfatteren Gary Thomas på en systematisk måte presentert for oss. I boka Sacred Pathways introduserer han oss for forskjellige "hellige stier" som kan hjelpe oss å utforske og dyrke vår åndelighet. Noen finner Gud i ensomheten og stillheten til en ørkenstilværelse, mens andre føler seg nærmere Gud i fellesskapet og lovsangen i en kirke. For de som elsker naturen, kan Guds nærvær bli funnet i det majestetiske landskapet av en fjelltopp eller i roen ved vannet. Andre søker Gud gjennom handling og tjeneste, hvor de føler at å tjene andre er det mest hellige kallet.
Så, hvilken vei er din? Er du en kontemplativ sjel som søker Gud i stillheten, eller kanskje du er en natur-elsker som føler en guddommelig tilknytning til skaperverket? Kanskje din hellige sti er gjennom kunst og kreativitet, hvor du finner uttrykk for din åndelighet gjennom skaperverket.
Thomas minner oss om at det ikke finnes en "one-size-fits-all" tilnærming til åndelighet. Vi er alle unike, og det er en skattkiste av måter å oppleve Guds nærvær på. Så la oss utforske disse stiene, anerkjenne hverandres ulikheter og la vår åndelighet blomstre på vår egen måte. Et unikt mangfold.
